Kan ikke helt se løsningen på problemene..for eksempel at det er få kvinnelige ledere. Det har vel sine årsaker. Skal man for eksempel bare sette fra seg en nyfødt knott i pappas armer/barnehagen og ta fatt på arbeidet igjen..den lille tassen man har båret på i 9 mnd.? Var det noen som skrek kvalitetstid og tilknytningsteori? Går det an å få både barn og "halve kongeriket"?
Så lenge det er kvinner som føder barn ser jeg ikke helt hvordan man mener at flere kvinner skal bli ledere. De som blir det er kanskje de som takler stress best, er i bedre fysisk form og som er de såkalt flinkeste. Eller som velger bort barn..Føler snart jeg begir meg ut på farlig grunn her, så misforstå meg rett. Jeg kunne veldig gjerne tenkt meg å være leder for en bedrift. Min egen sjef. En egen tannpleierklinikk er en av mine store drømmer..men jeg ser ikke helt hvordan jeg skulle klart å sjonglere familieliv (det som forhåpentligvis kommer etterhvert..), jobb og det å ha ansvar for en bedrift eller lignende. Norsk tipping gidder jo ikke finansiere meg; selv etter alle årene med ukentlige tippekuponger. Grr.
Bare det å ha jobb og skole og litt tid med samboeren synes jeg kan være mye til tider. Jeg er veldig sliten for tiden og føler ikke at det blir lettere selv om jeg tar tid til å trene minst et par ganger hver uke. Det har nok også mye med at det blir for mye for meg psykisk sett. Går jo hele tiden og tenker at det er noe jeg burde ha gjort som jeg ikke har tid til..for eksempel klesvask? Lesing? Pugging? Mere lesing? Tjene penger? Pleie forholdet med min kjære? Reise til familien jeg aldri ser? Dårlig samvittighet er stikkord..Jeg skulle så gjerne vært superflink; en Superwoman. Da kunne kanskje jeg også stått og svingt pisken sammen med mannfolka..? Men hvem greier holde seg på topp alltid? Man risikerer vel bare å bli utbrent..
Hva skal man gjøre med det? Hvordan kan det for eksempel bli flere kvinnelige ledere? Det å ta all bør på sine egne skuldre kan nok gå for de med mest energi. Burde faktisk skrevet en masteroppgave om kjennetegn ved kvinnelige ledere som klarer ha alt uten å klikke i mental vinkel.
Starte opp egen bedrift..?
For oss vanlige dødelige tror jeg en av løsningene kan være samarbeid mellom flere dedikerte ledere. Da kan vi sjefe sammen. Men lettere sagt enn gjort skriker mitt negative jeg inni meg mens dollartegnene flyr forbi..
Bilde lånt herfra
Joda, det er sunt å ha drømmer. Jeg slutter av innlegget før hjernen kollapser og jeg sitter igjen i apati. Hvis det er noen som har løsningen på alle våre/mine problemer; eventuelt en ånden i lampen å låne bort, vennligst ta kontakt...
Vel... det spørs jo hva man vil mest da, i grunn.. det ER ikke til å komme bort fra at det ER kvinner som føder barn. Det er urettferdig at det skal gjøre det vanskeligere å BLI leder, og om man skal kjempe for noe, er det retten til å bli det man vil, på tross av at man kanskje blir borte fra jobben et år.
SvarSlettDet er vanskelig å pusle i hop hverdagen såpass at man rekker alt. Men jeg tenker som så, at jeg har barna mine noen få år, noen få år de syns jeg er den mest interessante personen i verden. Snart kommer de seg ikke ut av huset fort nok. Jeg vil aller helst være til stede de årene - jeg jobber relativt mye, men fritiden min går stort sett med til barna. Men det er jo MITT valg da - så jeg føler meg jo ikke diskrimminert pga det. Det er jo sånn jeg helst vil ha det, og det er jo kvinnesak det også? Å velge å gjøre det man vil?
Jeg skjønte hva du mente, det er det samme som jeg mener :) Som du sier, man må enten vente med barn, eller vente med karriere til barna er store nok. Det har man jo liksom ikke tid å vente på, noen av delene. Det er vanskelig, men jeg tror det er en av de tingene det er vanskelig å gjøre noe med når det kommer til likestilling - og kvinnelige karrierer som helhet. De færreste vil velge bort barn, det er lettere å velge bort karrieren. Jeg tror det er en av de tingene som vi bare må finne oss i at, sånn er det. Ingen klarer alt, selv om det kan virke sånn på utsiden :)
SvarSlett