25-års krisa

Jeg er et flatt volum innvendig. Svetten pipler sakte fram og svart på rosa ser jeg det står der på førerkortet mitt...født 27.10.82...27.10.07 vil jeg derfor bli hele 25. Tanken gjør meg deprimert og tar ganske så piffen ut av en stakkars gjeldsbetynget student som er heller lite fornøyd med livet... Egentlig. Men det er ikke sånt man snakker så mye om, av hensyn til å ikke gjøre enda flere deprimerte.

Da jeg var liten (vi snakker naivt knøttliten) trodde jeg at da jeg rundet 20 kom jeg til å være ferdig utdannet, ha en sinnssyk god jobb som jeg trivdes i + en smellfeit lønnsslipp hver måned, en vakker og utrolig smart mann ved min slanke side, og 3 (Lilje, Isak og Emil) barn som var lydige og snille. Alt dette på en gang! Energien min og min yngle-evne måtte ha vært en helt ut av meg-sjæl-opplevelse for å ha fått til det gitt...Da jeg ble litt eldre skjønte jeg at dette kanskje ikke var helt normalt (eller oppnåelig for den saks skyld..), og senket derfor kravet til bare å gifte meg og bli lykkelig med Carl Phillip, Sveriges søte prinsegutt...Tenk de fine kjolene jeg skulle gå i! Da jeg atter en gang ble eldre innså jeg at alle mine barndoms-fantasier om det såkalte "voksne liv" ikke kom til å skje. Derfor satte jeg meg et mål. Jeg tenkte at når jeg rundet 25; DA skulle det bli liv! Regnet med at jeg ville være ferdig utdannet, ha finfin jobb, vakre former a la 2007 og en skikkelig nusselig hund...DET ville da ikke være for mye å be om fra meg selv! Men atter en gang ja...

Har kommet så langt at jeg hvertfall har Suzi, og henne har jeg da klart å holde liv i i hele 5 år! Hah! Så nå er da mitt nye syn på alt å ta ting som de kommer...Og prøve å se det positive i det hele. Klisjeen..Right, it's THAT easy!...Duh..

Men jeg vil fortsatt ha en liten hundevofs...En som vokser opp til et stort beist, muhahaha!

For å gjøre meg selv lettere til sinns valgte jeg å fore min muligens dårlige humoristiske sans ved å titte på de fine gamle Ace Ventura filmene jeg lastet ned. Selvsagt måtte jeg fnise av Jim Carreys ultra-hyper kroppsspråk og teite humor. Kall meg alt-etende og usofistikert, men Jim Carrey er og blir morsom...så lenge man får en teskje av han hver gang, og intet mer. Så da er jeg litt gladere, og forhåpentligvis er det mer der jeg fant det. Litt sjokolade gir også en liten skvett i mitt gladhets-hav eller eventuelt den lille bekken av det som nå farer littebitt raskere...

25, here I come...